Ny lov om rett til motorisert ferdsel i utmark?

«Den som vet hvordan lover og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn», skal den amerikanske dikteren John Godfrey Saxe ha uttalt. Ny lov om motorferdsel i utmark er nå til sluttbehandling i Stortinget. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har funnet hverandre i innspurten av lovbehandlingen.

Lovgivning er kanskje det fremste eksempelet på materialisering av politikk. Det er derfor ikke i seg selv et problem at stortingspolitikerne aktivt jobber med lovgivningen, herunder kommer med konkrete forslag til endringer i den ordlyden fagdepartementene legger frem i lovproposisjoner. Snarere er det i dag generelt sett kanskje mer problematisk at ikke stortingspolitikerne mer aktivt går inn i lovgivningsarbeidet.

‍

Det som derimot kan være problematisk, er når endringene Stortinget gjør i sluttfasen er betydelige i omfang og innhold. Lovteknisk kan man fort stå i en situasjon hvor en overordnet «systemtanke» og en sammenheng mellom de enkelte lovbestemmelsene kan forsvinne.  Særlig gjelder dette når et meget godt og gjennomarbeidet utkast fra lovutvalget, rent lovteknisk sett, allerede er blitt knadd av Klima- og miljødepartementet til det ugjenkjennelige. Dette etter krav fra Stortinget. De ytterligere endringene som flertallet på Stortinget nå ligger an til å vedta når det gjelder motorferdselloven, kan i et slikt lys, være problematiske. For hva slags system er det som er i ferd med å bli vedtatt av Stortinget?

‍

Slik forslaget til ny lov nå ligger i Stortinget slår § 5 fast at: I utmark og vassdrag er motorferdsel forbudt, med mindre ferdselen er tillatt i eller i medhold av loven her eller annen lov. Ordlyden er identisk med någjeldende lov. Avgjørende for om loven i praksis forbyr motorisert ferdsel i utmark eller legger til rette for slik ferdsel, er hva som etter en lovendring innholdsmessig ligger i ordlyden «med mindre ferdselen er tillatt i medhold av loven her».

‍

Om loven vedtas slik den nå er foreslått er det etter vårt syn grunnlag for å stille spørsmål ved om loven kan omtales som en lov som forbyr motorisert ferdsel. Dagens lov bruker i formålsbestemmelsen uttrykket «regulere motorferdselen i utmark og vassdrag med sikte på å verne om naturmiljøet og fremme trivselen.» Bestemmelsen bærer bud om en vernetanke, og et klart ønske om regulering og begrensning av motorisert ferdsel i utmark. Denne ordlyden erstattes nå av:

Loven skal gjennom lokalt selvstyre sikre at motorferdsel i utmark og vassdrag skjer på en bærekraftig måte som ivaretar naturen, fremmer trivsel og bolyst, legger til rette for samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse og tar hensyn til friluftslivsinteresser.

‍

Formålsbestemmelsen er vesentlig endret fra utvalgets forslag. Rettslig sett er endringene i formålsbestemmelsen fra dagens lov ingen bagatell. Dette er et veiskille med hensyn til hvilke interesser loven skal sikre og ivareta. Ordlyden bærer ikke bud om en vernetanke, snarere bærer den bud om at motorferdsel skal sikres. Igjen, dette er helt uproblematisk som grunnlag for den politikken en ønsker at loven skal sikre. Lovteknisk skaper dette imidlertid utfordringer, ettersom hva lovgiver mener med dette må analyseres ved en gjennomgang av lovens ulike bestemmelser. Analysen skal skje på grunnlag av summen av lovsatte unntak fra forbudet, en svært vid dispensasjonsadgang for kommunene og ikke minst en meget vid adgang for kommunene til å bestemme hvor scooterløyper kan etableres. Denne summen, er med lovforslaget slik det nå ligger, svært lite tilgjengelig for folk flest.

‍

At loven skal legge til rette for også annen tradisjonell kulturutøvelse, enn samisk kulturutøvelse, er tilføyd av de nevnte partiene nå i sluttfasen, uten at det fremgår klart hva som ligger i dette. Endringen er ment å anerkjenne at også andre befolkningsgrupper har en kulturhistorisk og praktisk tilknytning til utmarka som strekker seg langt tilbake i tid.  I lys av flertallets merknader, er trolig ikke bare er norske minoriteters kulturutøvelse som er ment å være omfattet, men også lokale tradisjoner for å bruke motoriserte kjøretøy i utmark i distrikts-Norge.  Dette er ett av flere eksempler på endringer i Stortinget, hvor fraværet av klare merknader, kan gi grunnlag for tolkningstvil når loven senere skal praktiseres.  Et interessant spørsmål i forlengelsen av dette er om den lokale tradisjonen også kan bygge på ferdsel som etter tidligere lov var ulovlig.

‍

Intensjonen var, slik det i sin tid ble formulert i Stortingets anmodningsvedtak, at ny lov skal bidra til «redusert byråkrati knyttet til praktiseringen av loven». Det er grunn til å stille spørsmål ved om forslaget faktisk sikrer dette.  Føringen i mandatet til motorferdsellovutvalgets, «å gjøre regelverket mer oversiktlig og tilgjengelig», har en ikke lykkes med å nå.

‍

En viktig endring gjort av Stortingsflertallet nå på tampen, er muligheten til å velge mellom enten å bruke arealplaner (kommuneplanens arealdel eller reguleringsplaner) vedtatt etter plan- og bygningslovens, eller lokale forskrifter vedtatt etter motorferdselloven til å fastsette generelle unntak fra forbudet i § 5 til såkalt fornøyelseskjøring.  Vi har vanskelig for å se at denne valgfriheten, vil bidra til et mer oversiktlig regelverk.  For de som skal forholde seg til det lokale regelverket, får man håpe at kommunene i hvert fall ser poenget med å være konsekvent i valget mellom å gi generelle unntak enten i form av forskrifter eller i form av kommunale arealplaner.

‍

Endringene til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet går også utelukkende i en retning; En videre anledning for kommunene til å si ja til motorisert ferdsel, og i enkelte tilfeller en høyere terskel for si nei. Dette bildet blir særlig tydelig når man går gjennom summen av endringene Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet nå er blitt enige om.

‍

Med utgangspunkt i at lovens § 5 oppstiller et generelt forbud mot ferdsel, nærmer det seg en lovgivningsteknisk parodi nå forslaget til ny § 8 er:

Kommunen kan gi forskrift som for avgrensede områder midlertidig begrenser eller forbyr motorferdsel som ellers er tillatt etter denne loven, når det er strengt nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk og annen tradisjonell kulturutøvelse.

‍

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har her tilføyd ordet “strengt” for å markere at det skal stilles tydelige krav til grunnlaget for slike vedtak. Samtidig har flertallet gjort endringer i forslaget til ny dispensasjonshjemmel for motorferdsel ved særlige behov i § 40, blant annet ved å fjerne «strengt» nødvendig. Vilkåret om «streng nødvendig» for å dekke et «særskilt behov» for å gi dispensasjon, slik det var formulert i lovproposisjon, er nå omformulert til «nødvendig i enkelte tilfeller eller for å dekke et særskilt behov».  

‍

Disse to eksemplene illustrer at endringene til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke bare er begrunnet i hensynet til det lokale selvstyret, men også i et ønske om mer liberal lovgivning. Lokalt selvstyre er ikke i seg selv ensbetydende med liberal lokal ferdselsregulering – det kommer helt an på hvilke politiske mål de som utøver det lokale selvstyret har. Gjennom innstramningen i § 8 ønsker flertallet på Stortinget å heve terskelen for når kommunen midlertidig kan begrense eller forby motorferdsel som ellers er tillatt etter loven. Et typisk eksempel på begrunnelsen for et midlertidig forbud kunne blant annet hensynet til natur og dyreliv.  

‍

Med utgangspunkt i lovens formålsbestemmelse og pågående diskusjoner om hvordan en kan sikre leveområdene til villreinen, er det ekstra interessant at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foreslår å ta ut unntaket fra den nye «retten» til å ferdes i utmark med el-sykkel i utmark. I lovproposisjon var forslaget:

Det er likevel ikke tillatt å bruke slike fremkomstmidler i villreinområder eller i områder der bruken vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.

‍

Det ligger i et kompromiss at noe må ofres. Igjen ser en at villreininteressene må vike for andre interesser. Dette i en situasjon hvor leveområdene til villreinen er under sterkt press, og uten at det er tale om tunge samfunnsinteresser.

En annen illustrasjon på hvordan Stortinget lemper på kravene til fordel for motorferdsel, kan være ny § 15 om vedtransport. Her sies det (Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets tilføyelser i grønt):

Forbudet i § 5 gjelder ikke motorferdsel med beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag for grunneiere og for innehavere av tinglyst, avtalefestet eller lovfestet hogstrett, dersom motorferdselen er nødvendig for uthenting av ved. Ved motorferdsel med grunnlag i avtalefestet hogstrett skal føreren ha den aktuelle avtalen tilgjengelig under motorferdselen.

‍

Det skal neppe mye fantasi til for å se at forbudet i § 5 enkelt kan kvitteres ut med en personlig «avtale» med grunneier om rett til å ta ut ved. Poenget er; det vil være svært vanskelig å drive kontroll med om motorisert ferdsel er lovlig eller ikke, når en senker terskelen til kun et krav om avtalefestet hogstrett.  

‍

Poenget her er ikke å latterliggjøre den enigheten Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har kommet frem til, men å vise at flere av endringene bærer preg av et svakt håndverk, som vil kunne gi utfordringer når loven etter hvert settes ut i live.  

‍

Stortingsflertallet gjør betydelige endringer i sluttfasen av lovbehandlingen. Vi har her kun tatt for oss noen få av disse. Om endringene var gjort av et fagdepartement like før oversendelse til Stortinget, ville utredningsinstruksen krevd ny høring av endringsforslagene. Dette for å sikre demokratisk og faglig kontroll med forslagene. Stortinget kommer nå til å vedta en svært byråkratisk lov. En får en fragmentarisk og til dels usammenhengende lov, som det vil være svært vanskelig å håndheve. Loven vil gå inn i historien som et svakt håndverk. Bedre eksempel på dikterens bekymring for hvordan lover blir til, og dertil påvirkning av nattesøvnen, er det lenge siden vi har sett. Loven vil trolig raskt bli gjenstand for revisjon.

‍