Stortinget utfordrer maktfordelingsprinsippet

Den siste tiden har det skjedd en utvikling på Stortinget, som utfordrer dette prinsippet. Vi sikter her til at Stortinget fremmer og vedtar flere anmodningsvedtak som innholdsmessig kan være problematiske. At det fremmes mange anmodningsvedtak, er ikke nytt. Det er heller ikke et ukjent fenomen at antallet anmodningsvedtak øker i takt med hvor svakere regjeringen står stilt. Dagens ettparti-regjering, som er avhengig av støtte fra partier som står nokså langt fra hverandre, er selve oppskriften på en styringskultur på Stortinget hvor den sittende regjering stadig blir utfordret.

Flere av anmodningsvedtakene som er foreslått eller vedtatt de siste månedene, gjelder arealforvaltning. En fellesnevner for disse synes å være at Stortinget ønsker mindre statlig kontroll av kommuner. Stortinget står selvsagt fritt til å anmode regjeringen om å utrede og foreslå lovendringer som kan bidra til at dette målet blir operasjonalisert i praksis. Dette er en kjerneoppgave for Stortinget som lovgivende myndighet. Mer problematisk er det, etter vår vurdering, at Stortinget også synes å blande seg inn og kreve endringer i konkrete enkeltsaker. La oss trekke frem to eksempler:

Anmodningsvedtak om å omgjøre Statsforvalters vedtak i dispensasjonssak for IKEAs varehus på Forus. Innst. 271 S (2025-2026):

Stortinget ber regjeringen omgjøre Statsforvalteren i Vestlands avgjørelse av 16. mars 2026 om overprøving av Stavanger kommunes vedtak av 15. mai 2025 om å gi dispensasjon fra parkeringsnormen for Forus, og med dette sikre at dispensasjon gitt av Stavanger kommune blir gyldig innen 1. juni 2026. Dersom dette ikke lar seg gjøre, ber Stortinget regjeringen i dialog med Stavanger kommune sørge for at kommunens ønskede løsning for parkeringssituasjonen for IKEA Forus realiseres innen de tidsrammer som kommunen skisserer.

‍

Anmodningsvedtak om å stanse Statsforvalter i Agders pågående lovlighetskontroll med kommunenes dispensasjonsvedtak i strandsonen. Innst. 421 S (2025–2026):‍

Stortinget ber regjeringen stoppe Statsforvalteren i Agder sin pågående prosess med å vurdere lovlighetskontroll av rettskraftige dispensasjonsvedtak.

‍

I begge tilfeller mener vi at Stortinget utfordrer det grunnleggende skillet mellom lovgivende og utøvende makt.

‍

La oss først kommentere saken om parkeringsplasser på IKEA i Stavanger. Her krever reguleringsplanen at det settes av flere parkeringsplasser for sykkel enn bil. Det er selvsagt grunnlag for å diskutere innholdet i denne planen, men kravet om sykkelparkering er det lokalpolitikerne i Stavanger kommune som selv har vedtatt. I stedet for å skåre billige politiske poeng på å henge ut Statsforvalter, herunder dele AI-generte bilder av folk som frakter IKEA-varer på sykkel, kunne våre folkevalgte på Stortinget forsøkt å forstå hvorfor saken endte opp hos Statsforvalter. Da ville de raskt oppdage at reguleringsplanen innholdsmessig bygger på føringer i en byvekstavtale inngått mellom staten og kommunen. Formålet med disse byvekstavtalene har vært å kutte klimagassutslippene i storbyene. Kommunene har fått et betydelig pengebeløp av staten til å følge opp dette, blant annet gjennom å legge til rette for mer bruk av sykkel i arealplanleggingen. Kravene i reguleringsplanen er vedtatt av kommunen selv, og er i planen fremstilt som et sentralt element. Om stortingspolitikerne satte seg inn i sakens faktum ville de raskt kunne vinkle kommunens handlinger som uredelige, ved at kommunen først mottar penger gjennom en byvekstavtale, så følger opp avtalene gjennom krav i en reguleringsplan, for så til slutt velger å dispensere fra kravet.

‍

Stortinget har gjennom demokratiske prosesser vedtatt en lovbestemmelse som setter rettslige vilkår for når kommunene har lov til å gi dispensasjon. Og ettersom Stortinget har bestemt at utelukkende beror på rettsanvendelsesskjønn, skal Statsforvalter prøve kommunenes vurdering fullt ut, uten at det er adgang til å legge vekt på hensynet til kommunalt selvstyre. At dette fører til et uheldig resultat, eventuelt en løsning som strider mot den berømte sunne fornuften, er i denne sammenheng helt irrelevant. Vi beveger oss nemlig inn på en farlig vei dersom man skal tolke og anvende norsk lovgivning basert på hva som oppfattes som et godt resultat fra sak til sak. Det vil rokke ved de grunnleggende rettsstatsprinsipper, og være i strid med Grunnloven § 98 om likhet for loven. Hvorvidt vilkårene for dispensasjon er oppfylt eller ikke, er en oppgave som er lagt til forvaltningen å avgjøre. Etter lovens system er det Statsforvalter som klageinstans som treffer endelig vedtak – som utøvende myndighet. Om Statsforvalter tolker og håndhever loven feil, er eventuelt et spørsmål som i siste instans må avgjøres av domstolene – som dømmende makt. Dersom loven ikke fungerer etter intensjonen, kan Stortinget iverksette en lovendringsprosess – som lovgivende myndighet.

‍

Med dette som bakteppe er det forstemmende – og skremmende – å lese Stortingets anmodning om at regjeringen bes omgjøre Statsforvalters vedtak. Her er sannsynligheten høy for at Stortinget faktisk ber regjeringen om å bryte norsk lov – altså den loven Stortinget selv har vedtatt. Det er dermed betryggende å registrere at kommunalministeren ga et tydelig svar på forslaget til anmodningsvedtak, hvor han uttalte at «hvis Stortinget vedtar representantenes forslag, så risikerer Stortinget å be regjeringen fatte et vedtak i strid med dagens lov». Dette førte til at det endelige anmodningsvedtaket ble noe moderert i sin utforming, hvor regjeringen subsidiært – så fremt omgjøring ikke er mulig – bes «sørge for at kommunens ønskede løsning» realiseres. Paradokset er igjen at dette, etter lovens system, ligger til kommunen selv å ordne gjennom en planendring.

‍

Det andre anmodningsvedtaket gjelder en pågående konflikt mellom Statsforvalteren i Agder og en rekke av kystkommunene i regionen. Kort forklart handler saken om at Statsforvalter av eget initiativ har iverksatt en lovlighetskontroll av dispensasjoner som er gitt til tiltak i strandsonen. Statsforvalter har konkludert med at en rekke vedtakene i sørlandskommunene er ulovlige, og omgjort noen få av disse etter en konkret vurdering. Stortinget har gjennom kommuneloven § 27-1 andre ledd gitt departementet (statsforvalter) mulighet til å iverksette slik kontroll dersom det foreligger «særlige grunner». Enda viktigere er at Stortinget har bestemt at hvorvidt det foreligger «særlige grunner» skal avgjøres av kontrollorganets frie skjønn (se Prop. 46 L (2017-2018) s. 414). Det vil si at Stortinget har gitt forvaltningen – som utøvende myndighet – fullmakt til selv avgjøre når det er grunn til å foreta lovlighetskontroll av kommunale vedtak. Dette kan med andre ord ikke overprøves rettslig av våre domstoler – som dømmende myndighet.

‍

Dermed er det igjen oppsiktsvekkende at Stortinget – som lovgivende myndighet – blander seg inn i kampens hete, og ber regjeringen stanse lovlighetskontrollen. I motsetning til IKEA-saken, kan imidlertid regjeringen her følge Stortingets anmodning uten at det vil være tale om et mulig lovbrudd. Kommunal- og distriktsdepartementet har full instruksjonsmyndighet overfor statsforvalterne. Rettslig sett er det derfor ikke noe i veien for at departementet selv foretar en vurdering av om det foreligger «særlige grunner» etter kommuneloven § 27-1 andre ledd, og utøver det frie skjønnet på annet vis enn Statsforvalteren i Agder. Problemet er at en slik beslutning ikke kommer fra regjeringen selv, men som følge av en anmodning fra Stortinget. Stortinget ber altså regjeringen sørge for at det ikke gjennomføres kontroll av om kommunene har fulgt lovbestemmelsene Stortinget selv har vedtatt. Det er vel kun innenfor plan- og bygningsretten at dette kan skje mer eller mindre upåaktet hen. Man kan bare forestille seg reaksjonene dersom Stortinget hadde kommet med samme anmodning innenfor andre forvaltningsområder hvor det er iverksatt granskninger og lovlighetskontroll, eksempelvis innenfor helse- og omsorgssektoren.

‍

Etter vår vurdering utfordrer Stortinget maktfordelingsprinsippet ved å involvere seg i konkrete forvaltningssaker. Dette gjelder særlig når anmodningsvedtakene etter sitt innhold og i seg selv kan innebære lovbrudd, eller at det anmodes om at forvaltningens lovanvendelse ikke skal være gjenstand for kontroll. Ved siden av budsjettvedtak er vedtakelse av lover Stortingets viktigste virkemiddel for å styre samfunnet i ønsket retning. Dette er selve grunnstenen i en rettstat og avgjørende i et velfungerende demokrati. Selvsagt kan håndhevelse av lover av og til få uheldige utslag. Dermed er det viktig at Stortinget følger med på rettsutviklingen, stiller kritiske spørsmål til ansvarlige statsråder og gjør de lovendringer som anses som nødvendig for å operasjonalisere ønsket politikk. Dette er noe ganske annet enn å blande seg inn i pågående enkeltsaker, og be om andre konklusjoner og løsninger enn det forvaltningen har kommet til. For hvem er det som egentlig ber Stortingspolitikerne om å gripe inn i disse sakene? Er det folkets røst Stortinget her representerer, eller fungerer disse stortingspolitikerne som et talerør for de som best kjenner veien inn til Stortingets korridorer? Det skal selvsagt ikke vi spekulere i. Poenget er snarere at det kan skape rom for slike spekulasjoner – om Stortinget opptrer som vår lovgivende institusjon eller om det foregår et maktmisbruk innpakket som «sunn fornuft».  

‍

Tidligere stortingsrepresentant Michael von Tetzschner har skrevet godt om de tegn vi ser i de ovennevnte anmodningsvedtakene. I festskrift til jussprofessor Eivind Smith i 2020 skriver han:

Det ville være en kortslutning av rettssikkerhetsmekanismene hvis et stortingsflertall begynte å fastsette faktum og rett i enkeltsaker, og dermed politisere rettsanvendelsen. Tilsvarende ville rettssikkerheten undergraves fra domstolenes/forvaltningens side hvis de skulle begynne å legge partipolitiske eller personlige preferanser inn i rettsanvendelsen.

‍

Tetzschner fanger her godt opp de konstitusjonelle spørsmål disse anmodningsvedtakene reiser. Det er avgjørende at våre folkevalgte på Stortinget forstår maktfordelingens grunnleggende elementer og at de ikke går utover den myndighet de er tildelt av folket. Men hvem kontrollerer egentlig Stortinget?