Departementene gjør avløpsvannet enda mer uklart

Vi stiller oss undrende til deler av uttalelsen. Tolkningsuttalelsen er etter vårt syn ikke i tråd med lovens ordlyd og intensjon.

Det følger av plan- og bygningsloven § 27-2 første ledd at;

«Før opprettelse eller endring av eiendom til bebyggelse eller oppføring av bygning blir godkjent, skal bortleding av avløpsvann være sikret og i samsvar med forurensningsloven»

Det har tidligere vært noe usikkerhet med tanke på hvilke undersøkelser som må gjøres i byggesaken før slik “bortledning av avløpsvann” kan anses å være “i samsvar med forurensingsloven”. Kommunal- og distriktsdepartementet, og en rekke kommuner, har tidligere tolket dette som at kommuner ikke kan gi tillatelse til oppretting av ny eiendom eller oppføring av ny bygning hvis det kommunale avløpsanlegget bryter rensekravene. Det er flere tidligere uttalelser fra departementet som støtter opp under denne forståelsen.

I uttalelsen av 30. juli legges det nå til grunn en annen forståelse;  

«Etter lovens ordlyd er det «bortleding» av avløpsvann som skal være i samsvar med forurensningsloven. Samtidig har den private part som utgangspunkt plikt til å knytte seg til offentlig avløpsnett. Ordlyden taler for at temaet i byggesaken er begrenset til det som ligger innenfor den private parts kontroll og ansvar, som er å lede avløpet bort fra egen eiendom og frem til offentlige avløpsnett. Departementets forståelse av «sikret og i samsvar med forurensningsloven» er at det er tilstrekkelig at plan- og bygningsmyndighetene forsikrer seg om at bygg på eiendommen kan knyttes til det offentlige avløpsnettet og at kommunen har utslippstillatelse til avløpsanlegget. Bortledningen av avløpsvannet fra den enkelte private eiendom og frem til kommunens avløpsanlegg er med dette «sikret og i samsvar med forurensningsloven».

I uttalelsen er det vist til at presiseringen gir kommunene mer fleksibilitet, og at den gir utbyggere som har fått byggetillatelse trygghet for at de kan knytte seg til avløpsnettet, selv om kommunens avløpsanlegg bryter rensekravene.

Slik vi leser dette åpner man for en praksis og «fleksibilitet» som er i direkte i strid med lovens ordlyd. En byggetillatelse som åpner for at bygningen tilkobles et kommunalt anlegg som ikke driftes i samsvar med rensekravene, kan vanskelig anses å være i samsvar med forurensningsloven. Vi mener derfor at departementene innskrenker lovens virkeområde med denne tolkningsuttalelsen.

Som støtte for departementenes argumentasjon vises det til forarbeidene til forurensningsloven der det i Ot.prp. nr. 11 (1979/80) side 185 er trukket frem at det er behov for et klart skille mellom forurensningsloven og plan- og bygningsloven:

«Forholdet mellom bygningsloven § 66 nr. 2 og vannvernloven har vært uklart. Det har voldt adskillige problemer i praksis, noe som bl.a. har avspeilet seg i klager til Sivilombudsmannen over vedtak truffet av kommuner. Departementet foreslår bestemmelsen endret, slik at det kommer klart fram at de forurensningsmessige konsekvenser av avløp bare skal vurderes etter forurensningsloven. Paragraf 66 nr. 2 vil da inneholde en henvisning til forurensningslovens regler sammen med en bestemmelse om at fradeling av tomt og oppføring av bygning ikke må skje uten at avløpsspørsmål er ordnet i samsvar med forurensningsloven.

I forarbeidene til forurensningsloven fremgår det at forholdet mellom bygningsloven og regler om vann og avløp var uklart allerede på slutten av 70-tallet. Gjentatte uttalelser fra departementet om problemstillingen viser at dette fortsatt er krevende materie. Vi vil påstå at dette har blitt enda mer uklart med denne siste tolkningsuttalelsen fra departementene.

Om man skal legge departementets forståelse til grunn, vil vurderingene fremover være veldig enkle for byggesak som kun skal vurdere om man rent fysisk kan koble seg på det kommunale avløpsnettet og om kommunen faktisk har utslippstillatelse. Men det som her fremstår som en forenkling for byggesak, overlater problemet videre til kommunens VA-avdeling og forurensningsmyndighet. I tolkningsuttalelsen står at;  

«Det at nye tilkoblinger til renseanlegget kan føre til en forverret forurensningssituasjon fra renseanlegget, er et forhold som skal følges opp av kommunen som ansvarlig forurenser og forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven.»

Forurensningsmyndigheten hos både kommunen og statsforvalter oppfordres videre til å skjerpe håndhevingen av kravene og bruke alle virkemidler i forurensingsloven. Det er da et paradoks at det i samme uttalelse understrekes at eventuell tilknytningsstopp kun vil få virkning for nye byggesaker, slik at allerede gitte tillatelser også kan kobles til kommunale anlegg som ikke bare er i brudd med forurensningsloven, men til og med har fått utbyggingsstopp.

Tolkningsuttalelsen synes ikke å fange opp de prinsipielle spørsmålene departementets vurderinger og konklusjon reiser.

For det første får man åpenbart interessante problemstillinger knyttet til kommunenes ansvar for uaktsom og forsettlig forurensning. Dette er både en praktisk og aktuell problemstilling.

For det andre bryter hele argumentasjonen i departementenes konklusjon med integrasjonsprinsippet i norsk miljørett. Det å gå tilbake til et spesialitetsprinsipp i norsk miljørett er vel først og fremst en lovgiveroppgave.

Tolkningsuttalelsen reiser snarere flere spørsmål enn å gi klare svar. Vi tror kommunene gjør klokt i å tenke seg om to ganger før de legger tolkningsuttalelsen til grunn i konkrete saker.

‍