Ny regel om vektlegging av kommunalt selvstyre

Flertallet i Stortingets justiskomité foreslo å endre bestemmelsen om statens plikt til å vektlegge det kommunale selvstyret i klagesaker. Forslaget gikk ut på at ordene «stor vekt» skal endres til ordene«særlig stor vekt». Hensikten er å sikre at statlig klagebehandling ikke medfører en uthuling av kommunenes selvstyre, slik det heter i Innstillingen til Stortinget. Dette har fått flere representanter fra frilufts- og miljøorganisasjoner til å reagere. De frykter at forslaget vil ha svært stor betydning når det gjelder statens mulighet til å kontrollere kommunale beslutninger av betydning for naturhensyn, og at det med dette nesten vil være umulig å nå målene om å stanse tapet av natur, som Norge er forpliktet til gjennom Naturavtalen.

Stortinget behandlet lovforslaget 11. juni 2025. I førstegangsbehandlingen fikk forslaget flertall 56 mot 49 stemmer. Andregangsbehandlingen skal etter planen skje tidlig neste uke.

Plan- og bygningsloven er den mest sentrale lov når det gjelder beslutninger om arealbruk. Plan- og bygningsloven har dermed størst betydning når det gjelder ivaretakelse av naturhensyn. Det er kommunene som står i førstelinjen når det gjelder myndighetsutøvelse etterplan- og bygningsloven, blant annet ved at kommunene vedtar rettslige bindende planer, og avgjør søknader om byggetillatelser og dispensasjoner.

Etter vår vurdering vil forslaget fra Justiskomiteens flertall ikke medføre noen rettslige endringer når det gjelder statlige myndigheters kontroll av kommunale vedtak truffet i medhold av plan-og bygningsloven. Dette skal vi forsøke å klargjøre i denne artikkelen.

Nærmere om forvaltningsloven

La oss først forklare hvilken funksjon forvaltningsloven har. Forvaltningsloven er en rammelov for all offentlig myndighetsutøvelse. Den fastsetter generelle krav til forvaltningen plikter ved deres myndighetsutøvelse, og borgernes grunnleggende rettigheter i møte med forvaltningen. Dette er blant annet bestemmelser om inhabilitet, retten til innsyn, krav til saksbehandling ved enkeltvedtak, bestemmelser om klagerett, administrative sanksjoner m.m. Loven gjelder for den utøvende forvaltningsmyndighet, det vil si regjeringen og departementene, andre statlige etater, fylkeskommuner og kommuner. Forvaltningsloven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og domstolene. Lovforslaget endrer ikke på dette.

Forvaltningsloven gir ikke forvaltningsorganer hjemmel til å utøve myndighet. Grunnlaget for forvaltningens myndighetsutøvelse fastsettes i de enkelte sektorlovene. Slike sektorlover vil også inneholde bestemmelser om saksbehandlingen ved myndighetsutøvelse. Forvaltningslovens bestemmelser kommer kun til anvendelse dersom den enkelte sektorlov ikke inneholder særskilte bestemmelser om saksbehandlingen.

Det ligger et omfattende lovarbeid til grunn for forslaget om ny forvaltningslov. NOU 2019: 5 gir en meget grundig gjennomgang av gjeldende rett, og det er foretatt reflekterte diskusjoner som grunnlag til lovforslaget. På enkelte punkter var lovutvalget uenige med hensyn til lovforslagene, noe som er nokså vanlig. Lovutvalget var blant annet uenige om bestemmelsen som danner grunnlag for denne artikkelen, nemlig statlige myndigheters vektlegging av det kommunale selvstyret i klagesaker.

Gjeldende rett

Dagens forvaltningslov fastsetter i § 34 andre ledd regler for hva klageinstansen kan prøve i en klagesak. Utgangspunktet er klart – og er også foreslått videreført i ny lov:

‍

Tas klagen under behandling, kan klageinstansen prøve alle sider av saken og herunder ta hensyn til nye omstendigheter. (vår utheving)

Dette betyr at klageinstansen kan prøve både de faglige, rettslige og politiske vurderingene i vedtaket. Når det gjelder klage på vedtak truffet av kommuner eller fylkeskommuner i førsteinstans, går det imidlertid et skille mellom prøvingen av de rettslige vurderingene på den ene siden og de faglige og/eller politiske vurderingene på den andre siden. Prøvingen av de rettslige spørsmål betegnes som kontroll av«rettsanvendelsesskjønnet». Prøving av de faglige og/eller politiske vurderingene, betegnes som prøving av det «frie skjønnet». Forvaltningsloven § 34 andre ledd, tredje og fjerde setning, fastsetter særskilte regler som kommer til anvendelse når et statlig organ skal prøve det frie skjønnet i et vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune. Dagens bestemmelse lyder:

Der statlig organ er klageinstans for vedtak truffet av en kommune eller fylkeskommune, skal klageinstansen legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn. Det skal fremgå av vedtaket hvordan klageinstansen har vektlagt hensynet til det kommunale selvstyret.

Bestemmelsen innebærer ingen begrensninger i klageinstansens rett og plikt til å prøve alle sidene av vedtaket. Den fastslår imidlertid at når det frie skjønnet prøves, skal det legges stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Det vil typisk innebære at klageinstansen lar et vedtak bli stående, til tross for at det etter deres faglige vurdering ikke gir det mest hensiktsmessige resultatet. Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til lokaldemokratiet, men utgjør ingen rettslig skranke for prøvingen. Staten skal derimot vise tilbakeholdenhet med å oppheve vedtak hvor kommunene eller fylkeskommunene er gitt fullmakt av lovgiver til å treffe vedtak basert på et politisk skjønn. Det er dette som ligger i kjernen av begrepet «lokalt selvstyre», slik det blant annet har kommet til uttrykk i Grunnloven § 49 andre ledd.

Det er viktig å merke seg at denne delen av bestemmelsen kun får anvendelse ved prøving av det frie skjønnet. Det vil side delene av vedtaket som ikke er underlagt rettslig krav, men hvor lovgiver har gitt kommunene fullmakt til å treffe beslutninger basert på lokalpolitiske vurderinger og prioriteringer. Når det gjelder prøving av rettsanvendelsen, skal ikke klageinstansen legge vekt på det kommunale selvstyret. Lovtolkning og rettsanvendelse skal ikke skje på grunnlag av lokalpolitiske prioriteringer. Her er det Stortingets vilje som skal etterleves. Dermed skal rettslige sidene av forvaltningens vedtak kunne prøves fullt ut, av både klageinstansen, Sivilombudet og domstolene.

For å forstå betydningen av bestemmelsen i forvaltningsloven § 34 andre ledd, er det avgjørende at man forstår skillet mellom rettsanvendelse og utøvelse av det frie skjønn. Det er dette vi omtaler som skillet mellom juss og politikk, når vi holder kurs i plan- og bygningsrett. Det er Stortinget som avgjør om kommunenes vurderinger skal bero på rettsanvendelse eller fritt skjønn. Dette kommer gjerne til uttrykk i lovenes forarbeider.  Den enkelte lovbestemmelse fastsetter enten krav til, eller skranker for, myndighetsutøvelsen, eller gir forvaltningen fullmakt til å avgjøre utfallet av den enkelte sak. La oss vise noen som illustrerer dette skillet innenfor plan-og bygningsretten:

Kommunal arealforvaltning i skjæringsfeltet mellom juss og politikk

Plan- og bygningsretten karakteriseres ved at kommunene er gitt vide fullmakter til å treffe beslutninger om arealbruk. Gjennom vedtak av rettslig bindende planer, er det kommunene som i utgangspunktet bestemmer hvordan arealene skal, og ikke skal, brukes. Kommunene er også gitt myndighet til å gi dispensasjon, både fra egne planer og fra lovens krav. Et avgjørende spørsmål når det gjelder beslutninger om arealbruk, er hvilke vurderinger som er styrt av rettsreglene (rettsanvendelse) og hva som er overlatt til kommunenes lokalpolitiske prioriteringer (det frie skjønnet). Vi minner om at bestemmelsen i forvaltningsloven § 34 andre ledd, om vektleggingen av det kommunale selvstyret, kun kommer til anvendelse ved overprøving av det frie skjønnet i klagesaker.

I kommunale arealforvaltningssaker som berører naturhensyn, er det for alle praktiske formål to typer vedtak hvor klage til statsforvalter gjør seg gjeldende. Dette er vedtak av reguleringsplaner og dispensasjoner. Kommuneplanens arealdel er ansett som et forskriftslignende vedtak, og kan følgelig ikke påklages. Dette er slått uttrykkelig fast i plan-og bygningsloven § 11-15 tredje ledd. Tillatelser til utbygging gitt i med hold av lovens byggesaksdel er også enkeltvedtak som kan påklages, men her vil pbl. § 1-9 kunne avskjære klageretten. Den slår nemlig fast at man ikke kan påklage forhold i byggesaker, som er bindende avgjort i reguleringsplaner. Dersom det gis tillatelse på grunnlag av kommuneplanens arealdel, eller der reguleringsplanen er vedtatt før ikrafttredelsen av dagens lov, kan imidlertid byggetillatelsen påklages. I det følgende er det imidlertid reguleringsplaner og dispensasjonsvedtak vi tar for oss.

La oss begynne med dispensasjonsvedtak. Etter plan- og bygningsloven § 19-2 er kommunene gitt myndighet til å gi dispensasjon fra både planer og lovbestemmelser. For at kommune kan utøve denne myndigheten, må imidlertid begge vilkårene i § 19-2 andre ledd være oppfylt. Om vilkårene er oppfylt skal avgjøres på grunnlag av et rettsanvendelsesskjønn (Ot.prp.nr. 32 (2007–2008) s. 242). Dette er uttrykkelig slått fast i plan- og bygningslovens forarbeider. Dersom kommunen kommer til at begge vilkårene er oppfylt, skal det foretas en særskilt vurdering etter § 19-2 første ledd. Her er kommunen gitt fullmakt til å beslutte at dispensasjonssøknaden likevel skal avslås, eller til å fastsette krav til avbøtende tiltak som skal bidra til å redusere ulempene ved dispensasjonen. Denne delen av vurderingen hører på sin side under kommunenes frie skjønn.

Dersom et dispensasjonsvedtak blir påklaget, skal statsforvalter prøve kommunens vurderinger etter § 19-2 andre ledd fullt ut. Det betyr at stats forvalter selv skal foreta en vurdering av om vilkårene for dispensasjon er oppfylt. Her er det ikke rom for å vektlegge det kommunale selvstyret. Dersom klagen gjelder kommunens vurdering etter § 19-2 første ledd, vil bestemmelsen i forvaltningsloven § 34 andre ledd, tredje og fjerde setning, slå inn. Sagt med andre ord skal statsforvalter utvise tilbakeholdenhet med å oppheve et dispensasjonsavslag eller overprøve de avbøtende vilkårene som er satt. Her skal det legges stor vekt på at dette eren vurdering som hører inn under det kommunale selvstyret. Vi har fremdeles tilgode å se at en statsforvalter har overprøvd kommunenes frie skjønn i en dispensasjonssak. Forslaget til justiskomiteens flertall, om at statsforvalter skal legge «særlig stor vekt» på det kommunale selvstyret, vil med andre ord ikke ha noen betydning i dispensasjonssaker, verken rettslig eller praktisk.

Når det gjelder reguleringsplaner, er utgangspunktet at veien frem til vedtak er styrt av lovens saksbehandlingskrav, mens selve den interesseavveiningen beslutningen bygger på, beror på planfaglig skjønn og lokalpolitiske prioriteringer. Både naboer og interesseorganisasjoner kan påklage reguleringsplaner. En miljøorganisasjon vil typisk kunne anføre at:

• Tiltaket skulle vært underlagtkrav om konsekvensutredning.
• Konsekvensutredningen er mangelfull.
• Det er ikke foretatt en tilstrekkelig vurdering av naturmangfoldlovens prinsipper.
• Planen medfører for stort inngrep i naturverdiene i området.

De tre første anførslene gjelder krav til saksbehandlingen, og er fullt ut styrt av rettslige krav (rettsanvendelse). Det siste punktet beror på sin side på et planfaglig skjønn og lokalpolitiske prioriteringer (det frie skjønnet). I en klagesak innebærer dette at statsforvalter skal prøve de tre første anførslene fullt ut, uten å legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Når det gjelder statsforvalters prøving av den siste anførselen, slår forvaltningsloven § 34 andre ledd, tredje og fjerde setning inn. Statsforvalter kan foreta en prøving av om inngrepet medfører et for stort inngrep i naturverdier, men skal samtidig legge stor vekt på (eller eventuelt særlig stor vekt på) hensynet til det kommunale selvstyret i vurderingen av om klagen skal tas til følge eller ikke.

Sagt med andre ord vil bestemmelsen om vektlegging av det kommunale selvstyret aldri komme til anvendelse når det gjelder spørsmålet om reguleringsplaner er tilstrekkelig utredet, eller om det er foretatt en begrunnet vurdering av naturmangfoldlovens prinsipper. Forslaget til Justiskomiteens flertall vil dermed ikke ha noen betydning i så måte. Men hva med de tilfeller hvor saksbehandlingsbestemmelsene er fulgt, og kommunen likevel treffer vedtak som innebærer store naturinngrep? Vil lovendringen innebære at staten er nærmest avskåret fra å overprøve slike beslutninger? Vårt svar på dette er nei. Det finnes nemlig et helt særskilt kontrollregime i plan-og bygningsretten, som ikke har noen forbindelse til forvaltningslovens klagebestemmelser – nemlig innsigelse. La oss forklare.

Innsigelse som kontrollmiddel

Plan- og bygningsloven av 1985 innførte innsigelse som en særskilt kontroll av kommunale planvedtak. Frem til da måtte kommunene sende planforslag til departementet for godkjenning. Departementet sto fritt til å foreta de endringer de fant nødvendige for å ivareta regionale og nasjonale interesser. Etter hvert ble dette systemet nokså tungrodd, og lovgiver fant det mer hensiktsmessig å gi kommunene rett til å vedta egne planer – såkalt egen godkjenning. I forarbeidene til 1985-loven kan vi lese begrunnelsen for innføring av dette kontrollsystemet:

På denne bakgrunn ser heller ikke departementet noen betenkeligheter ved å gjøre ordningen med egen godkjenning landsomfattende og permanent, dog slik at kommunestyrets myndighet begrenses til planforslag der det ikke foreligger innsigelser fra fylkeskommunen eller statlig fagmyndighet.  ‍

‍

I dag er reglene om innsigelse fastsatt i plan- og bygningsloven kapittel 5, hvor grunnlaget for innsigelse følger av § 5-4 første og fjerde ledd. Første ledd slår fast at innsigelse kan fremmes «til forslag til kommuneplanens arealdel og reguleringsplan i spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområde». Sagt med andre ord vil statsforvalter har rett til å fremme innsigelse til planer som medfører inngrep i naturverdier av nasjonal eller vesentlig regional betydning. Som det fremgår av lovens forarbeider, er det «vedkommende myndighet selv som skjønnsmessig avgjør om et spørsmål er av nasjonal eller vesentlig regional betydning» (Ot.prp.nr. 32 (2007–2008) s. 73). Og har statsforvalter kommet til at planen berører naturverdier av nasjonal eller vesentlig regional betydning, så er det ikke rom for å legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret i vurderingen av om innsigelse skal fremmes eller ikke. Dette er slått fast av både Sivilombudet og domstolene (se eks. Borgarting LB-2014-40734 og SOM-2018/1219). Flertallets forslag endrer ikke på dette.

Plan- og bygningsloven § 5-4 fjerde ledd gir et annet grunnlag for innsigelse. Her kan innsigelse fremmes dersom kommunens planforslag er i strid med «bestemmelser i loven, forskrift, statlig planretningslinje, statlig eller regional planbestemmelse, eller overordnet plan». Innsigelse kan med andre ord fremmes dersom det er begått saksbehandlingsfeil i planprosessen, typisk manglende eller mangelfulle utredninger, eller dersom planen er i strid med overordnende planer, det vil si kommuneplanens arealdel, regional plan eller statlige planretningslinjer.Heller ikke her er det rom for å legge vekt på hensynet til det lokale selvstyret i vurderingen av om innsigelse skal fremmes eller ikke. Dette skal utelukkende avgjøres på grunnlag av innsigelsesmyndighetenes rettslige eller planfaglige vurdering.

Lovgivers intensjon er at statlig kontroll av kommunale planvedtak skal fortrinnsvis skje gjennom innsigelsesinstituttet. Gjennom medvirkning i planprosessen, og uttalelser i høringsrundene, skal statsforvalter gi tilbakemeldinger både om at saken er tilstrekkelig opplyst(juss) og om planen lar seg forsvare opp mot nasjonale og vesentlig regionale interesser (fritt skjønn). Dersom statsforvalter fremmer innsigelse på grunnlag av at lovens saksbehandlingskrav ikke er oppfylt, er det ikke tale om et inngrep i det lokale selvstyret. Det er snarere tale om en legalitetskontroll av vedtaket. Dersom statsforvalter fremmer innsigelse ut fra at planen medfører for store skadevirkninger på naturen, er det de facto et inngrep i det lokale selvstyret. Dette er imidlertid et inngrep som er hjemlet i plan- og bygningsloven § 5-4 første ledd, og som lovgiver har ment er viktigere enn kommunenes selvråderett i arealsaker. Som sagt var nettopp intensjonen medinnføring av reglene om innsigelse å sikre at kommunene ikke gitt utover lokale hensyn og interesser i plansaker.

Hva har da innsigelse å gjøre med forslaget til endringen av forvaltningsloven klagebestemmelse? Svaret er enkelt. Rettslig sett har dette ingen betydning. Forvaltningslovens klageregler kommer ikke til anvendelse i innsigelsessaker. Grunnlaget for innsigelse er utelukkende styrt av plan- og bygningsloven § 5-4.

Hva om statsforvalter ikke har fremmet innsigelse, men så blir en reguleringsplan likevel påklaget. Da er vi tilbake til de alminnelige reglene for statsforvalters prøvingsrett, hvor skillet mellom rettsanvendelse og fritt skjønn har stor betydning. Som nevnt skal statsforvalter prøve de rettslige vurderingene fullt ut, uten å legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret. Det vil for alle praktiske formål si at statsforvalter skal kunne prøve om planvedtaket er forsvarlig utredet. Når det gjelder de planfaglige og politiske vurderingene, skal statsforvalter legge stor vekt på hensynet til det lokale selvstyret. Og her kommer poenget: Dersom statsforvalter i planprosessen har funnet at det ikke er grunnlag for å fremme innsigelse på faglig grunnlag (nasjonale og vesentlig regionale interesser), er det svært utenkelig at statsforvalter vil komme til en annen konklusjon dersom reguleringsplanen blir påklaget. Med andre ord vil ikke en endring fra «stor vekt» til «særlig stor vekt» ha noen praktisk betydning i slike klagesaker.

Vil likevel lovforslaget kunne ha betydning?

Basert på det ovenstående, er vår vurdering at forslaget til Justiskomiteen, rettslig sett, ikke har betydning for statlige myndigheters kontroll av kommunale vedtak truffet i medhold av plan- og bygningsloven. Dette vil gjelde uansett hvor mange adjektiver Stortinget skulle ønske å legge til i bestemmelsen om overprøving av de frie skjønnet. Satt på spissen ville vår konklusjon vært den samme dersom flertallet i komiteen gikk enda lenger, ved å foreslå at statsforvalter ikke kan prøve det frie skjønnet overhodet. Poenget er at staten har full adgang til å overprøve det frie skjønnet gjennom innsigelsessaker dersom planen berører nasjonale eller vesentlig regionale naturverdier, og at hensynet til det kommunale selvstyret aldri er relevant ved prøvingen av rettslige spørsmål, slik som saksbehandlingskrav ved reguleringsplaner og vilkårene for dispensasjon.

Vi mener likevel at forslaget fra justiskomiteens flertall bærer preg av manglende forståelse av skillet mellom juss og politikk. Flertallet bommer på bruk av virkemiddel dersom ønsket er mindre statlig innblanding i kommunal forvaltning. Vi frykter at forslaget, dersom det blir endelig vedtatt, kan føre til økt usikkerhet med hensyn til statsforvalters prøvingsrett, til økte konflikter og dermed til at de dysfunksjonelle sidene ved dagens arealforvaltning videreføres og til dels forsterkes. Dette ved at lovforslaget kan sende signaler om at statsforvalter skal være mer tilbakeholden i kontrollen, noe som kan medføre at det kommunales elvstyret de facto gis større gjennomslag enn det plan- og bygningsloven åpner for.

Vi erfarer at det hersker stor usikkerhet, og til dels manglende kunnskap og forståelse, av når det kommunale selvstyret er relevant. Dette er spesielt utbredt blant politikere, både på lokalt, regionale og nasjonalt nivå. Vi er ofte vitne til at det blir hevdet at statsforvalters innsigelse eller overprøving i en dispensasjonssak, er et utidig inngrep i det lokale selvstyret, uten at det gjøres et forsøk på å skille mellom om overprøving gjelder kommunens rettsanvendelse eller de lokalpolitiske prioriteringer. Man kan også undre seg over om flertallet i justiskomiteen forstår skillet mellom rettsanvendelse og det frie skjønn, når de tilsynelatende tror at denne endringen i klagebestemmelsen vil sikre at statlig klagebehandling ikke medfører en uthuling av kommunenes selvstyre. Vi frykter imidlertid at endringen kan etterlate enda mer tvil med hensyn til statsforvalters rolle som innsigelse- og klagemyndighet, føre til flere konflikter, og enda mer uklarhet med hensyn til roller og ansvar i arealforvaltningen.

Forstår Stortinget konsekvensene av det de vedtar?

Den omtalte lovendringen ble først fremmet som forslag ved Stortingets komitébehandling. Forslaget har verken forankring i forvaltningslovkomiteens NOU eller i lovproposisjonen. Stortinget har som lovgivende organ selvsagt rett til å fremme sine egne lovforslag. Samtidig er det et grunnleggende krav om at lovforslag er tilstrekkelig utredet. Det vil si; Stortinget må forstå betydningen og konsekvensene av de lovforslagene som skal opp til behandling. All den tid lovendringen ikke har vært gjenstand for utredninger eller en offentlig diskusjon, er det grunn til å reise spørsmål omStortingets representanter har tilstrekkelig kunnskap om, og forstår, hva de er i ferd med å vedta. Når dette også gjelder en lov som har betydning for all offentlig myndighetsutøvelse her i landet, bør dette vekke bekymring.

Vi har i dette innlegget vist at lovendringen i seg selv vil ha liten rettslig betydning for statsforvalters rett og plikttil å kontrollere kommunale vedtak som innebærer naturinngrep. Plan- og bygningsloven har sitt eget kontrollsystem som virker foran de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven. Dersom endringen av forvaltningslovens klagebestemmelse eret første skritt i retning av å innskrenke statens mulighet til å utøverettslig kontroll i arealsaker er det grunn til stor bekymring. Dette vil f.eks. kunne skje ved endringer i plan- og bygningslovens bestemmelser ominnsigelse eller dispensasjoner. Hvis disse bestemmelsene endres i form av økt kommunalt selvstyre, vil effekten av endringen i forvaltningslovens klagebestemmelse kunne ha stor virkning. Resultatet vil dermed kunne bli at statsforvalters kontroll av kommunale vedtak blir en saga blott.

Selv om det fremstår som klart at flertallets endring ikke får nevneverdig betydning på plan- og bygningsrettens område slik plan- og bygningsloven i dag lyder, fremstår det derimot som meget uklart hva forslaget kan innebære på andre rettsområder med stor betydning for natur, hvor skillet mellom juss og politikk ikke er like klart. Og hvilken betydning vil forslaget ha for andre sektorområder, slik som helse og omsorg eller oppvekst og utdanning? Et paradoks blir dermed at på det rettsområdet flertallet tilsynelatende ønsker endringer på, skjer det ingen endringer, og for rettsområder en ikke har hatt i tankene oppstår en betydelig uklarhet og usikkerhet med hensyn til endringens virkninger.

Det kan være på sin plass å minne om noen kloke ord fra lederen av forvaltningslovutvalget. Professor Inge Lorange Backer skrev treffende om dette allerede i 2013:

Det aller første steget mot ny lovgivning er å klargjøre behovet. Er situasjonen utilfredsstillende og bør endres?

Svaret på dette får vi ikke gjennom de prosesser som så langt har funnet sted i Stortinget.